Greia med turnus er at du kan sjonglere mellom å være dobbel A 4 menneske og slamp. Mellom hun som legger seg tidlig for å stå opp rett etterpå og busse avgårde på jobb, og hun som ikke enda har påbegynt walk of shame når naboen skraper av bilen før rushet. Du kan gå ombord på busstoppet hvor alle andre går av. Du kan blåse rødvinsånde på dem som kommer for nært, mens du venter på at larven av mennesker skal ta med seg stresset ut fra bussen. 

Jeg får bussen for meg selv, kjører mot køen av arbeidsmaur som om mulig står enda mer stille når jeg glir avgårde. Hører et svakt sus av Morgenklubben på Radio Norge mellom sangene mine på iPoden, før fransk pop igjen skuller over flimmerhårene i øregangen. 

For det er noe med det sløret som verden får når det bader i brillene til noen som har drukket rødvin. En får plutselig tid til å reflektere og tenke, nyte og ta inn over seg. Rotet på kjøkkenbenken blir poesi, og kikertsuppa fra i går lukter ikke lenger av krydder. Jeg blir rørt til krem på innsiden av de minste dikt, og skrivelysten kommer skyllende over meg slik at søvnen må stille seg i kø. 

Så nå, etter at orkidéene har fått vann og lyset i stua mi ikke lenger er, skal jeg krype til sengs.
Et tempel av varme fra to hjerter, hvor jeg blir det tredje. 

**Ida**